av Frostating lagmannsrett – Dom – LF-2025-192659
Instans Frostating lagmannsrett – Dom
Dato 2026-06-16
Publisert LF-2025-192659
Stikkord Erstatning. Pasientskade. Pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav d jf. § 3.
Sammendrag Saken gjaldt krav om erstatning for narkolepsi type 1 med katapleksi etter
Pandemrix-vaksinasjon mot svineinfluensa i 2009. Staten v/Pasientskadenemnda
avslo kravet med henvisning til manglende symptomer innen to år etter
vaksinering. Lagmannsretten vurderte bevisene, herunder sakkyndige uttalelser og
tidsnære observasjoner, og kom til at symptomer mest sannsynlig oppstod våren
2010. Staten ble holdt erstatningsansvarlig for sykdommen. Ankende part ble
tilkjent sakskostnader. Dommen var enstemmig. (Sammendrag ved Lovdata)
Saksgang Trøndelag tingrett TTRO-2024-130503 – Frostating lagmannsrett LF-2025-192659
(25-192659ASD-FROS).
Parter A (advokat Therese Lohne Boehlke) mot Staten v/Pasientskadenemnda (advokat
Anders Baardsen Wyller).
Forfatter Lagdommer Toril Andersson, lagdommer Erlend Malvik Moen og lagdommer
Anniken Mellegaard Douglass.
Utskrift fra Lovdata – 05.08.2026 08:50
LF-2025-192659
Side 2
Innholdsfortegnelse
Frostating lagmannsrett – Dom – LF-2025-192659…………………………………………………………………………………1
Innholdsfortegnelse………………………………………………………………………………………………………………………….2
Framstilling av saken ………………………………………………………………………………………………………………………3
Partenes syn på saken………………………………………………………………………………………………………………………3
Lagmannsrettens vurdering …………………………………………………………………………………………………………….6
Innledning og konklusjon …………………………………………………………………………………………………………….6
Rettslige utgangspunkter……………………………………………………………………………………………………………..6
Nærmere om sykdommen narkolepsi type 1 med katapleksi og de sakkyndiges vurderinger………….7
Den konkrete vurderingen……………………………………………………………………………………………………………9
Sakskostnader……………………………………………………………………………………………………………………………13
Saken gjelder spørsmål om erstatningsansvar for pasientskade.
Framstilling av saken
Som følge av sykdomsutbredelse av influensavirus A (H1N1), også kalt «svineinfluensa», i tiden rundt
2009/2010, og anbefalt vaksinasjonsprogram for å begrense sykdomsutviklingen, ble ankende part A gitt
Pandemrix-vaksinen 10. desember 2009. A har senere fått påvist diagnosen narkolepsi type 1 med katapleksi,
som hun mener har sin årsak i vaksinen.
Narkolepsi type 1 er en sjelden, kronisk og invalidiserende sykdom som skyldes tap av nerveceller i hjernen
som produserer det søvn- og våkenhetsregulerende hormonet «hypokretin». Kjennetegn på sykdommen er
fragmentert nattesøvn, stor søvntrang på dagtid og episoder med ufrivillig søvn. I tillegg kan kataplektiske
anfall oppstå. Anfallene innebærer tap av muskeltonus i ansikt, armer eller ben som ofte utløses av emosjonelle
triggere.
Epidemiologiske studier har vist at Pandemrix-vaksinen gir forhøyet risiko for utvikling av narkolepsi i en
periode på to år etter vaksinasjonstidspunktet. Den spesifikke årsaksmekanismen mellom narkolepsi og
Pandemrix-vaksinen er ikke klarlagt.
Etter at A fikk diagnosen narkolepsi type 1 med katapleksi i februar 2022 krevde hun erstatning fra staten.
Lagmannsretten slutter seg til tingrettens beskrivelse av sakens behandling i forvaltningen på side 3 i dommen:
[…]Saken retten har til behandling startet i forvaltningssporet ved utfylling av skademelding den
13.02.2022 til Norsk Pasientskadeerstatning («NPE»). Ved vedtak av 30.01.2023 avslo NPE kravet på
erstatning under henvisning til at vaksinen ikke hadde forårsaket As sykdom. A påklaget vedtaket den
13.02.2023 og påpekte bl.a. at det ikke var innhentet en ekstern vurdering fra sakkyndig. Ved vedtak av
05.03.2024 stadfestet PSN underinstansen vedtak. Begrunnelsen på avslaget på krav om rett til
erstatning var at nemda la til grunn at sykdomsutbrudd (symptomdebut) hadde skjedd senest to år etter
vaksineringen med Pandemrix, og at kravet til årsakssammenheng dermed ikke var oppfylt, jf. passkl. §
2 bokstav d, jf. § 3 annet ledd.
A reiste søksmål for tingretten 27. august 2024 med krav om fastsettelsesdom for at staten v/
Pasientskadenemnda er erstatningsansvarlig for skaden hun ble påført ved vaksinen. Tingretten avsa dom 30.
juli 2025 med slutning:
- Staten ved Pasientskadenemnda frifinnes.
- A dømmes til å betale 108.375 – etthundreogåttetusentrehundre-ogsyttifem – kroner til staten v/
Justis- og beredskapsdepartementet innen 14 – fjorten – dager fra dommens forkynnelse.
A anket 15. september 2025 tingrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder tingrettens bevisvurdering og
rettsanvendelse. Staten v/ Pasientskadenemnda tok til motmæle i anketilsvar 29. september 2025.
Ankeforhandlingen ble gjennomført 5. og 6. mai 2026 i tinghuset i Trondheim. A ga forklaring og det ble hørt
fem vitner, hvor to av vitnene er sakkyndige vitner som fulgte forhandlingene i sin helhet. Rettsoppnevnt
sakkyndig Guttorm Eldøen var tilstede under ankeforhandlingen og ga forklaring.
Partenes syn på saken
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Staten v/ Pasientskadenemnda er erstatningsansvarlig etter at A fikk narkolepsi type 1 med katapleksi etter
Pandemrix-vaksinen.
Ansvarsgrunnlaget følger av pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav d, jf. § 3 andre ledd. Det foreligger et
objektivt ansvar med særlige bevisbyrderegler. Det skal ikke være skadelidtes risiko at det ikke er mulig å føre
fullgode vitenskapelige bevis når det kan etableres en praktisk mulighet for årsakssammenheng. Risikoen for
vanskelige bevisspørsmål er lagt på staten
Det er enighet om at det kan være en sammenheng mellom Pandemrix-vaksinen og realisasjon av narkolepsi,
og at vaksinen kan påvirke utvikling av sykdommen innenfor en periode på to år etter vaksinering. Vaksinen
har en generell evne til å realisere skaden/sykdommen og det foreligger en presumsjon for årsakssammenheng.
Lovgiver har gjort et unntak fra alminnelig erstatningsrett og beviskravet er at det må være en praktisk mulighet
for at skadefølgen kan inntre og bevisterskelen må ligge lavt for tilsiktet virkning. Det er staten som må påvise
at vaksinen mest sannsynlig ikke er årsaken.
Det er ikke holdepunkter for at det lavere beviskravet kun gjelder den medisinske årsakssammenhengen. Det er
uansett sannsynliggjort at A hadde symptomer på sykdommen innenfor det aktuelle tidsvinduet.
Tidsvinduet på to år kan ikke ses som et fast skjæringstidspunkt, men beror på en skjønnsmessig vurdering av
symptomer i perioden. Symptomene på narkolepsi er subtile og det er ikke uvanlig at diagnostikken er
forsinket. Legejournaler må leses i sammenheng med omstendighetene ellers.
Regler om bevisvekt kommer til anvendelse dersom det er motstrid mellom A sin forklaring og tidsnære
dokumenter. Forklaringer som utfyller og ikke står i motstrid til de tidsnære dokumentene kan vektlegges og
må tas med i vurderingen.
Det er ingen uenighet om hva som er kjernesymptomer på sykdommen og hva man skal se etter. Ikke alle
pasienter vil oppleve hallusinasjoner eller drømmer. Sykdommen kan fremstå annerledes for barn og søvnighet
kan komme til uttrykk på annen måte enn hos voksne. Det er ikke uvanlig at anfall med katapleksi blir mer
fremtredende på et senere tidspunkt i forløpet. Det foreligger ikke medisinsk kunnskap om at vaksineutløst
narkolepsi har et annet forløp enn narkolepsi utløst av annen årsak.
A ble diagnostisert med sykdommen i 2022. Hennes symptomer går som en rød tråd tilbake til 2010/2011. På
dette tidspunktet var hun 13 år, og gikk siste del av barneskolen og første del av ungdomsskolen. Symptomene
som oppstod i denne perioden støttes av flere tidsnære bevis.
A gikk fra å ha normal vekt til å bli overvektig. Vektøkningen kan ha startet før vaksinasjonen, mulig grunnet
pubertet. Hun økte i vekt i tiden etter, noe som ikke kan ses som en naturlig utvikling. Hun kom i konflikt med
venner, noe som kan være typisk for barn som får narkolepsi. Elevmappen viser at hun var flink på skolen, men
fra høsten 2011 ser man at hun ikke deltar på alle prøver og at det er et begynnende fravær. Våren 2012
etterlyses det muntlig aktivitet på skolen, og det fremgår at vinteren er ødelagt grunnet sykdom.
Legenotatene i juni 2012 må ses i sammenheng med øvrige opplysninger. Det fremgår at A opplever trøtthet og
slapphet, hun har oppvåkninger om natten, hun sover på dagtid og hun har skolefravær. Kontroll hos legen
samme måned viser at ulike prøver tatt av A så greie ut. Det blir ikke gjort en grundig anamnese, og legen
fokuserer heller på andre forhold i livet, fremfor symptomene.
A og hennes mor har forklart om urolig nattesøvn fra 2010, hvor det stadig ble gjort forsøk på tilpasninger ved
bytte av soverom og annet for at hun skulle få sove bedre. As tante observerte en endring hos A 2011 og
observerte henne som sløv rundt 2013.
Katapleksi har ikke vært en stor plage for A. Den første gangen hun oppdaget noe uvant med knærne var at de
sviktet i forbindelse med en forestilling på skolen i 2011 etter mye latter.
I 2013 er det beskrevet en generell bekymring fra skolen, hvor man ser at A sover i timen. I journalene fra tiden
etter 2015 er det forklaringer om vedvarende plager med søvn. A byttet fastlege i 2017, som tok tak i de store
søvnvanskene A har slitt med i mange år. Selv om A i 2018 har tydelige symptomer på sykdommen, tar det
enda tre til fire år før hun blir henvist til nevrologisk avdeling. Det er ingen opplysninger i journalen om at
søvnvanskene var nyoppståtte plager. Dersom det var slik ville dette kommet tydelig frem.
Det er den urolige og fragmenterte nattesøvnen som har vært den største plagen for A. Hun har forklart seg
grundig og troverdig om plagene som har pågått tilbake til 2010/2011. Hun har forklart om enkelthendelser
som har vært vanskelige og som kan tidfestes.
Oppsummert foreligger det en presumsjon for at narkolepsien skyldes vaksinen. Det må legges til grunn at As
symptomer oppsto innenfor tidsvinduet på to år. En bevistvil om den eventuelle tidsperioden for når
symptomene oppstod, går ut over staten. Det foreligger ikke andre hypotetiske/konkurrerende årsaker til
sykdommen.
Det er lagt ned slik påstand:
- Staten v/Pasientskadenemnda er erstatningsansvarlig for As narkolepsi og økonomisk tap som
følge av sykdommen.
2. Staten v/Pasientskadenemnda dømmes til å betale As sakskostnader for tingretten og
lagmannsretten.
Staten v/Pasientskadenemnda har i hovedsak gjort gjeldende:
Staten v/ Pasientskadenemda er ikke ansvarlig for As narkolepsi type 1 med katapleksi.
Partenes uenighet gjelder både faktiske og rettslige spørsmål. Den sentrale faktiske problemstillingen er hvilket
tidspunkt det forelå symptomer på sykdommen. Det rettslige spørsmålet er hvilket beviskrav som gjelder for
den faktiske vurderingen av symptomdebut. Staten mener det er et krav om sannsynlighetsovervekt for denne
vurderingen. Det er et lavere beviskrav for den medisinske årsakssammenhengen.
Pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav d, jf. § 3 andre ledd, oppstiller en presumsjon for vaksine som årsak
til skade. Det er A som må sannsynliggjøre vaksinens årsaksevne for at legalpresumsjonen skal utløses. Staten
har bevisbyrden for at det er andre mer sannsynlige årsaker til skaden dersom retten kommer til at vaksinen kan
være årsak.
A har ikke sannsynliggjort symptomer på narkolepsi innenfor et tidsvinduet på to år etter vaksineringen.
Uansett har staten påvist at narkolepsien mest sannsynlig har andre årsaker enn vaksinen. Det er ikke et krav at
staten må påvise en konkret årsak.
Når retten skal fastslå det mest sannsynlige faktum, skal den følge Høyesteretts regler for vekting av bevis, jf.
Rt-1998-1565 (Nakkesleng I) og HR-2020-2202-A.
A sine symptomer på narkolepsi debuterte mest sannsynlig i 2017. Dette er godt utenfor tidsvinduet på to år og
narkolepsien har mest sannsynlig andre årsaker enn vaksinen. Hovedsymptomet på narkolepsi er anfallsvis
sterk søvntrang på dagtid. Dette er noe mer enn at man er sliten etter en lang dag og er ikke det samme som
vanlig tretthet. Søvntrangen kan vanskelig kontrolleres, slik A har forklart at hun greide over mange år.
Det er ingen journalnotater med opplysninger om symptomer i løpet av tidsvinduet på to år og en retrospektiv
vurdering er problematisk. Ved konsultasjon hos fastlegen i juni 2012 opplyses om slapphet, trøtthet, og stadige
oppvåkninger. Legen satte dette i sammenheng med problemer i venninnegjengen. Etter dette er det ingen
opplysninger i journalen om økt søvnbehov før høsten 2017.
A omtales som periodevis svært trøtt i en utviklingssamtale på skolen våren 2013. I 2012 er det anført noe
fravær som fortsetter i 2013, som må tilskrives menstruasjonssmerter. I dag setter A fraværet i sammenheng
med narkolepsien. Hun beskrives hovedsakelig som en mønsterelev med god konsentrasjon. Om man skulle
legge til grunn at A hadde symptomer innenfor tidsvinduet på to år, må hun ha greid å gå under radaren i lang
tid.
As forklaringer om hendelse på leirskole våren 2010 er lite nyansert. Hun slet med å sove og sovnet under en
samling. Mulig hadde hun dårlig søvn på natten og var trøtt på dagtid, noe som ikke er eksepsjonelt i seg selv.
Dette trenger ikke å være narkolepsi. As mor forklarer om dårlig søvn om natten fra 2010, men A blir først tatt
med til lege i 2012.
Det er vist til at A var i konflikt med venner og familie. Konflikter på skolen har lite støtte i dokumenter. Kan
hende var hun ikke lett å ha i hus hjemme, men krangling er ikke uvanlig i en pubertetsperiode.
As symptomutvikling stemmer ikke med at sykdommen er vaksineutløst. En vaksineutløst sykdom viser seg
ved at symptomer kommer brått og det må forventes at helsevesen blir oppsøkt.
Overvekt er vanlig i befolkningen og er ikke nødvendigvis et tegn på sykdommen. For A sin del har hun hatt
vektøkning over tid, også før hun fikk vaksinen.
A har ikke forklart om symptomer på katapleksi hos lege, noe som er underlig. As konsultasjoner hos fastlege i
2011 og 2013 grunnet knesmerter er ikke tegn på katapleksi. Knesmertene ble grundig undersøkt og ledet til
operasjon, som viste annen årsak.
Hennes rapporteringer om søvnighet på Epworth søvnighetsskala i 2018 og 2019 ligger langt utenfor det som er
forventet. Ifølge A selv har hun underrapportert fordi hun var redd for å miste førerkortet.
Oppsummert er det ikke grunnlag for at A har hatt annet enn vanlige plager, som i dag forsøkes henført til
narkolepsi. En symptomdebut åtte år etter vaksineringen gir ikke en presumsjon om at vaksinen er årsak, og sykdommen har mest sannsynlig annen årsak. I 2016 og 2017 hadde A halsbetennelse med streptokokker som
mer sannsynlig er årsaken til at narkolepsien ble utløst.
Det er lagt ned slik påstand:
Staten ved Pasientskadenemnda tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsrettens vurdering
Innledning og konklusjon
Spørsmålet er om staten v/ Pasientskadenemnda er erstatningsansvarlig for at A fikk sykdommen narkolepsi
type 1 med katapleksi som følge av at hun ble gitt Pandemrix-vaksinen mot «svineinfluensa» i desember 2009.
Det er ikke omtvistet mellom partene at Pandemrix-vaksinen har årsaksevne til å fremkalle narkolepsi type 1
innenfor et tidsvindu på to år etter vaksinering. Det sentrale tvistetema er bevisvurderingen knyttet til
tidspunktet for As symptomdebut.
Partene er også uenige om hvilket beviskrav som stilles til den faktiske vurderingen av tidspunkt for
symptomdebut, herunder om det lavere beviskravet etter pasientskadeloven § 3 andre ledd kun gjelder den
medisinske årsakssammenhengen, eller om dette også gjelder for den faktiske vurderingen av tidspunkt for
symptomdebut.
Lagmannsretten har kommet til at det er mest sannsynlig at A hadde symptomer på narkolepsi fra våren 2010,
og konkluderer med at staten v/ Pasientskadenemnda er erstatningsansvarlig. A tilkjennes sakskostnader for
begge instanser.
Rettslige utgangspunkter
Det er Pasientskadenemnda sitt vedtak som er brakt inn for domstolen, jf. pasientskadeloven § 18 første ledd. I
dette ligger at det er kravet på erstatning som skal prøves og ikke gyldigheten av nemndas vedtak, jf. Ot.prp. nr.
31 (1998–1999) side 98 og Rt-2006-1217 avsnitt 29. Retten kan prøve vedtaket fullt ut.
Det rettslige grunnlaget for erstatningskravet er pasientskadeloven § 2 første ledd bokstav d som etablerer et
ansvar for staten for skader som er forårsaket av anbefalt eller pålagt vaksinering. Det offentlige
erstatningsansvaret er begrunnet i et ønske om at flest mulig følger anbefalt vaksinering. Det er gitt et særlig
vern mot vaksinasjonsskader i pasientskadeloven § 3 andre ledd, som lyder slik:
Ved erstatning som følge av skade etter anbefalte eller påbudte vaksinasjoner etter lov 5. august 1994
nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer, gjelder retten til erstatning etter § 2 første ledd bokstav d
med mindre den ansvarlige godtgjør at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlige.
Bestemmelsen om erstatning i pasientskadeloven § 3 andre ledd, er en videreføring av smittevernloven § 8-2
første ledd, som lyder slik:
Staten plikter å erstatte en skade som alene eller sammen med andre årsaker kan være en følge av
anbefalte eller påbudte vaksinasjoner som blir satt i verk i medhold av denne loven. Denne plikten
gjelder hvis staten ikke kan godtgjøre at en eller flere andre årsaker er mer sannsynlig.
I HR-2015-2265-A avsnitt 38 ble følgende uttalt om bestemmelsen i den tidligere smittevernloven § 8-2:
Ved vurderingen etter første punktum er det tilstrekkelig at sykdom kan være en følge av vaksinen.
Staten kan imidlertid etter andre punktum fri seg fra erstatningsplikten ved å godtgjøre at en eller flere
andre årsaker er mer sannsynlig enn vaksinen. På dette punktet etablerer loven en omvendt bevisbyrde
ved at den ansvarlige – staten – har bevisbyrden. Har staten ikke oppfylt sin bevisbyrde, blir staten
ansvarlig, selv om det ikke foreligger sannsynlighetsovervekt for at vaksinen i det konkrete tilfellet har
voldt skaden, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–1993) side 177.
I avsnitt 44 utdypes beviskravet slik:
I henhold til ordlyden er det, som nevnt, tilstrekkelig at vaksinen kan ha forårsaket skaden. Etter å ha
påpekt at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt, heter det i proposisjonen at «[t]iltaket må imidlertid
faktisk kunne være årsak til skaden selv om det er rom for en viss tvil om hvorvidt tiltaket faktisk har
voldt den aktuelle skaden», jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–1993) side 177-178. Tilsvarende formulering er
inntatt i NOU 1990: 2. Begge steder er det henvist til merknadene til forurensingsloven § 59 i Ot.prp.
nr. 33 (1988–1989) og NOU 1982: 19. § 59 inneholder en lignende ansvarsbestemmelse som § 8-2
første ledd…
I avsnitt 52 fremgår:
[…] Selv om det generelt kan foreligge en årsakssammenheng mellom vaksine og skade, vil staten
kunne fri seg ved å påvise at det mest sannsynlig ikke er tilfelle slik de faktiske forhold ligger an, selv
om staten ikke konkret kan påvise hva som er årsaken.
Bevisgrunnlaget i saken er sammensatt og består av helseopplysninger, dokumenter fra skole, samt parts- og
vitneforklaringer, samt de sakkyndiges vurderinger. Høyesterett har i Rt-1998-1565 (Nakkesleng I), sagt
følgende om vekting av bevis:
Det foreliggende bevismateriale vil gjerne være sammensatt, og opplysningene kan trekke i forskjellige
retninger. Ved en slik bevisbedømmelse er det viktig å ha for øye at bevisene vil kunne ha forskjellig
kvalitet og tyngde. Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til
den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk
nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og
om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for
eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et
vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter eller
vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer
det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge
mindre vekt på […]
Nærmere om sykdommen narkolepsi type 1 med katapleksi og de sakkyndiges
vurderinger
Sakkyndig vitne Lill Trogstad har i sin generelle erklæring fra 5. januar 2022 side 7, redegjort for symptomer
og diagnosekriterier:
Narkolepsi type 1 (med katapleksi) er en alvorlig, kronisk søvnsykdom med en forekomst (prevalens)
på 25-50 tilfeller per 100 000 personer. Insidensen i Europa er ca 1-1.5 nye tilfeller per 100 000
personer per år. Gjennomsnittlig tid fra symptomdebut til diagnosen stilles har tradisjonelt vært langfra 5 til 15 år. Sykdommen er forårsaket av omfattende tap av nevroner i hypotalamus som produserer
neuropeptidet hypokretin (eller orexin). Hypokretin er viktig for regulering av søvn og appetitt.
Fallende nivåer av hypokretin fører blant annet til forstyrrelser i REM-søvn (rapid-eyemovement søvn)
og til økt søvnighet på dagtid hvor pasienten også faller ufrivillig i søvn. I tillegg kan kataplektiske
anfall oppstå. Slike anfallene innebærer tap av muskeltonus i ansikt/ armer/ ben som ofte utløses av
emosjonelle triggere, f. eks latter. Tap av hypokretin påvirker i tillegg reguleringen av appetitt, og
medfører ofte vektøkning hos pasienten. Nivået av hypokretin kan måles i spinalvæsken ved
spinalpunksjon. Betydningen av tap av hypokretin i utviklingen av narkolepsi type 1 er vist i
dyremodeller for både hund og mus.
Narkolepsi type 1 kjennetegnes i tillegg av livaktige og ofte skremmende sanseopplevelser som
forekommer i en tilstand mellom våkenhet og søvn- såkalte hypnagoge hallusinasjoner. Hallusinasjoner
i denne fasen forekommer hos halvparten av de som har narkolepsi og opptrer gjerne sammen med
søvnparalyse (søvnlammelse). Diagnosekriterier for NT1:
A. EDS og søvnepisoder på dagtid som har vart i minst 3 måneder
B. Tilstedeværelse av et eller begge kriterier:
o Katapleksi og multiple sleep latency test (MSLT) ≤ 8 minutter og to eller flere episoder med
sleep-onset rapid eye-movement (SOREMP)
o Hypokretin-1 i spinalvæske (CFS) ≤ 110 pg/ml
Det legges til grunn at kjernesymptomer på sykdommen er fragmentert nattesøvn, gjerne med livlige drømmer
og sanseinntrykk i fasen mellom våkenhet og søvn, paralyse i forbindelse med oppvåkning, stor søvntrang og
episoder med ufrivillig søvn på dagtid. Anfall med tap av muskelkraft utløst av følelsesmessige utbrudd kan
oppstå. Sykdommen ses ofte i sammenheng med overvekt.
Narkolepsi type 1 er sterkt assosiert med en spesiell vevstype, men vevstypen alene er ikke nok til at
sykdommen utvikles. Sykdommen kan ha andre utløsende årsaker enn vaksine, herunder ulike type infeksjoner.
Det vises til sakkyndig Trogstad sin beskrivelse av etiologi og patogenese på side 9 i erklæringen:
NT1 oppstår oftest sporadisk. En generell årsakshypotese at hypokretinproduserende nevroner i hjernen
ødelegges som følge av en selektiv autoimmun prosess, siden tilstanden er sterkt assosiert med HLA
haplotypen DQB10602. Forekomsten er vist å variere med årstider, og er beskrevet høyest om våren
muligens utløst av vinterinfeksjoner. Det er også vist assosiasjon med streptokokkinfeksjoner i hals, og
anti-streptolysin O (ASO) og anti DNase B titer er funnet forhøyet det første året etter debut. Etter
influensapandemien i 2009/2010 ble det i mange land observert en økning i forekomst av
søvnsykdommen NT1 særlig hos barn. Denne økningen har vært satt i sammenheng med vaksinasjon
med pandemivaksinen Pandemrix og mulig sykdomsmekanisme er molekylær etteraping (molecular
mimicry) som kan oppstå når likhet mellom fremmede peptider (fra for eksempel infeksjon eller
vaksinasjon) og eget vev leder til en aktivering av autoreaktive T eller B celler i et mottakelig/sårbart
individ og destruksjon av hypokretinproduserende celler. Nesten alle pasienter med NT1 er positive for
HLA DQB10602 (disponerende faktor).
Lagmannsretten oppfatter ikke at det er noen uenighet knyttet til sakkyndig Trogstads generelle beskrivelse av
sykdommen, kjernesymptomer, og tilstandens etiologi.
Sakkyndig vitne Stine Knudsen Heier, nevrolog og somnolog, avga sakkyndig erklæring 31. mars 2026. Hun
konkluderer med at symptomene på As narkolepsi oppstod sommeren 2010, om lag 6-7 måneder etter
vaksinetidspunktet, vurdert på bakgrunn av As forklaring og sakens dokumenter. Knudsen Heier har trukket
frem at sykdommen kan arte seg noe annerledes hos barn, herunder rask utvikling av fedme og at de kan
fremstå irritable i stedet for søvnige. Det fremgår i Knudsen Heiers rapport at hun mener at As fastleger har
oversett symptomene på sykdommen, slik at det gikk tid før diagnosen ble satt.
Rettsoppnevnt Guttorm Eldøen, spesialist i nevrologi og øre-nese-halssykdommer, avga sakkyndig erklæring
for Trøndelag tingrett 28. april 2025. Han opprettholdt sin vurdering og konklusjon for lagmannsretten.
Sakkyndig Eldøen mener A har hatt en gradvis debut, og at sannsynlig debut var etter 2015/2017. Følgende
fremgår i erklæringen:
[…] Om noen av hennes tidligere symptomer skal kunne tolkes som assosierte symptomer til en
begynnende narkolepsi, passer det i tilfelle med en idiopatisk langsomt utviklende narkolepsi og ikke
en autoimmun utløst vaksinerelatert narkolepsi, med relativ rask debut at symptomer.
Sakkyndig Eldøen har videre gjort slik vurdering:
«Det er et misforhold mellom klientens beskrivelse av sine symptom og utvikling og det som
fremkommer fullt ut i vedlagt rettsdokumenter. Klienten opplever veldig bestemt at symptomene kom i
månedene etter svineinfluensavaksinen i 2009 og husker spesielt ubehaget da hun ble ledd av fordi hun
sovnet i plenum på en leir våren 2010. Hun beskriver at hun i denne tiden la på seg, begynte å slite med
nattlig oppvåkninger og at hun etterhvert måtte sove før hun gikk på skolen, i lunsjer, på bussen i
forbindelse med videregående og at det var et problem på folkehøgskole, når hun skulle ut i praksis og
seinere jobbe på dagtid, turnus og nattarbeid. Hun beskriver disse søvnvanskene som et kontinuum fra
vaksinen fram til diagnosen med narkolepsi.
Denne historien gjenspeiles ikke fullt ut i vedlagte rettsdokumenter da det ikke finnes dokumentasjon
som støtter denne forklaringen. Tvert imot var hun flere ganger vurdert av barnelege fra 2010, Det
nevnes tretthet i 2012, men i 2015 er hun bedre og registrering av dagtretthet med Epworth søvn skale
er flere ganger normal, så sent som i 2019. Hun beskriver en vektøkning fra 2010 og nattlig
oppvåkninger. Dette kan ledsage narkolepsi, men det beskrives også vektøkning som et familiefenomen
og nattlige oppvåkning kan ha mange årsaker som ikke er sikkert tegn på narkolepsi. Jeg er derfor enig
i tidligere konklusjoner om at symptomer før 2017-2018 ikke kan forklares sikkert ut fra narkolepsi som mest sannsynlig. Skal en forstå alle eller de fleste symptomer som narkolepsirelaterte, må det ha
vært mildere søvnsymptom med etterhvert gradvis utvikling og forverring, slik vi ser ved en idiopatisk
narkolepsi.»
Sakkyndig vitne Trogstad sin forklaring var av generell art med bakgrunn i hennes sakkyndige erklæring 5.
januar 2022 og egne studier. Sakkyndig Trogstad ga ingen egen vurdering og konklusjon på når As symptomer
på narkolepsi oppstod.
Den konkrete vurderingen
Etter en samlet vurdering av bevisene mener lagmannsretten at det er mest sannsynlig at A hadde symptomer
på sykdommen narkolepsi type 1 med katapleksi fra våren 2010.
Det gjøres først rede for hovedtrekkene i helseopplysninger og opplysninger fra skole som er relevante for
vurderingen.
Det er ikke holdepunkter for annet enn at A før vaksineringen i desember 2009 var en frisk og aktiv jente som
gjorde det godt på skolen. A hadde astma og ble fulgt opp av spesialist i pediatri for dette. I 2008 og 2009 var A
i kontakt med fastlege for ankelsmerter og smerter i rygg, som knyttes til aktivitet som håndball og fotball.
I november 2011 og februar 2012 var A i kontakt med fastlege grunnet knesmerter, som knyttes til trening med
fotball og håndball. Hun ble henvist til MR, som først ble vurdert som normal. Ved konsultasjon hos [klinikk] i
mai 2013 ble det funnet indikasjon for kikkhullsoperasjon. Etter utført operasjon i mai 2013 ble diagnosen
«Plica medialissyndrom og lokal synovitt venstre kne» satt.
I juni 2012 var A ved to anledninger i kontakt med fastlege. Journalnotatene er av sentral betydning og gjengis i
sin helhet. I notat 14. juni 2012 fremgår:
kommer med far. Svimmel, trøtt og slapp de siste mndr, mye skolefravær (greier seg ellers svært godt
faglig). Er aktiv i idrett, men ellers ligger hun og sover…Spiser godt og regelmessig, legger seg i rett tid
til å sove. Stadige oppvåkninger, vet ikke hvorfor. Ikke drømmer. Pas. og familien tror det er en
mangeltilstand. tar prøver. ny time.
I journalnotatet er funn beskrevet å være «slapphet/tretthet».
I journalnotat hos fastlegen 19. juni 2012 fremgår:
kommer med far, Vi ser på fine prøver. Samtale om hva som ellers kan ligge bak. Hun forteller om
snart to års utestengning/mobbing i veninnegjengen. Sorg over å ha mistet sin bestevenninne,
ensomhet. Selvforakt? Lite engasjement blant lærerne. Vi enes om å bruke helsesøster.
I journalnotatet er funn beskrevet å være «psykisk ubalanse situasjonsbetinget».
I februar og april 2015 tok A opp flere forhold hos fastlegen, herunder menstruasjonssmerter, hodepine,
magesmerter og slapphet og trøtthet. Ved konsultasjonen i februar angir A at slapphet og tretthet «er bedre nå».
Fastlegen prøver å motivere til aktivitet blant annet av hensyn til vekt. I et notat hos fastlegen i november 2016
er menstruasjonssmerter tema og A har behov for legeattest grunnet fravær på skolen.
I februar 2016 og februar 2017 får A påvist halsbetennelse med streptokokker og får behandling med apocillin.
A skiftet fastlege sommeren 2017. Ved konsultasjon i oktober 2017 er hodepine og søvnvansker tema. A
opplyser at hun har store søvnvansker og at hun våkner hyppig på natten og sover på dagtid.
Ved konsultasjon hos fastlegen i mai 2018 opplyser A at hun har strevd med søvn i mange år, at hun våkner ca.
hver time og sover svært urolig. A er til kontroll hos fastlegen grunnet søvnvansker i juni 2018. Hun opplyser at
plagene kom etter svineinfluensa i 6. klasse. Hun fikk knekkfølelse i knærne, slet med å holde seg våken og
sovner lett når hun er passiv. Hun angir å drømme mye, hun våkner hver time og kan føle seg svak i kroppen
når hun ler. Hun sover i upassende situasjoner. Hun opplyser at hun har lest om narkolepsi. Hun angir at far har
OSAS (obstruktivt søvnapnesyndrom). Hun sover på dagen hver dag. Epworth søvnighetsskala besvares med
score på 10 poeng. Det fremgår at fastlegen ikke oppfatter dette som narkolepsi. Søvnvanskene anses svært
mulig relatert til skiftarbeid, men det bemerkes at A har hatt vanskene lenge før hun begynte med dette.
I poliklinisk notat hos tverrfaglig fedmepoliklinikk ved St. Olavs hospital i oktober 2019, fremgår det at A har
en BMI på 37,6. A opplyser at hun hadde utfordringer med søvn på ungdoms- og videregående skole og at hun
har ønsket seg utredning av søvnkvalitet da hennes far har OSAS. Epworth søvnighetsskala besvares med score
på 8 poeng.
I poliklinisk notat ved ØNH [avdeling], St. Olavs hospital i desember 2020 fremgår at A har hatt plager med
søvn og tretthet over mange år, og hun angir å oppleve nesten imperative søvnatakker på dagtid. Hun er plaget
med hyppige oppvåkninger om natten. Hun opplevde plager første gang etter en svineinfluensavaksine. Det
fremgår at søvnregistrering har vist en lettgradig søvnapne. A angir et sterkt ønske om utredning for imperative
søvnvansker på dagtid og hun henvises til nevrologisk avdeling for utredning av mulig årsak.
I poliklinisk notat ved nevrologisk avdeling ved St. Olavs hospital i mai 2021, opplyste A om problemer med
søvn siden vinteren 2009 og at hun fikk svineinfluensavaksine i desember 2009. Han falt i søvn stadig vekk og
dette blant annet kunne skje under undervisning på skolen. Lærere kunne bli irritert på henne og hun har blitt
beskyldt for å være beruset. I samme tidsperiode opplevde hun at hun plutselig kunne miste muskelkraft,
spesielt merket hun at hun ved latter kunne miste kraft i kjeven. Hun opplyser også om hyppige
hørselshallusinasjoner og livlige drømmer, og at det kan være vanskelig å skille drøm og virkelighet i
oppvåkningsfasen. Under vurderingen fremgår det at A nylig har fått påvist lettgradig søvnapnoe, at hun har
overvekt og astma, men for øvrig er hun vesentlig frisk. A ble henvist for ytterligere utredning med tanke på
søvnsykdom, hvor hun blant annet blir innkalt til time for spinalpunksjon. Epworth søvnighetsskala besvares
med score på 17 poeng.
I poliklinisk notat fra nevrologisk avdeling 4. februar 2022, vurderes det at symptomkonstellasjon, lavt
hypokretin i spinalvæske og funn ved søvnundersøkelser er forenlig med narkolepsi type 1. I tillegg har A en
lettgradig OSAS, som tidligere er påvist og som kan foreligge på selvstendig grunnlag. Det fremgår i notatet at
«hun selv har mistenkt at hun kunne ha narkolepsi, har lest mye om tilstanden, opplever det noe kaotisk å få det
konstatert». Det startes med medikamentell behandling med metylfenidat.
Det er lagt frem skjema for utviklingssamtaler for hvert halvår på ungdomsskolen, for perioden høsten 2010 til
våren 2014. A får gjennomgående gode tilbakemeldinger både faglig og sosialt. Utviklingssamtalene gir
inntrykk av at skoleprestasjonen er noe fallende gjennom årene. For høsten 2010 bemerkes det at A har hatt en
tøff høst hva gjelder venninner. Det fremgår av utviklingssamtalene at A over tid har hatt en del fravær. I
referat fra ressursteam for A i mars 2013 og april 2013, ber skolen om legeattest for fravær og det vurderes å
sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten. I meldingskjema ved overgangen til videregående skole for
2014/2015, opplyses at hun har hatt fravær som skyldes helseplager. I utviklingssamtale for våren 2013 fremgår
følgende under faget engelsk: «Generell observasjon på skolen: Du virker i perioder svært trøtt i timer, og da
ser jeg at du strever litt med å følge med og delta aktivt. Kan til tider se at du dupper av selv om du selv mener
du ikke gjør det».
Lagmannsretten gir i det videre en oppsummering av As egen forklaring.
A har forklart at hun fra våren 2010 og i årene etter har hatt vedvarende gjentatt avbrutt søvn på nettene,
søvnighet på dagtid, og at det var episoder hvor hun ufrivillig falt i søvn. På nettene følte hun at hun våknet
«tusen ganger» og hun var svært trøtt på morgenen.
Første gang hun kan huske at hun falt ufrivillig i søvn var under en fellessamling på leirskolen våren 2010. Hun
opplevde det som svært flaut at hun ble tatt i å sovne og hun forsøkte å skjule søvnigheten. Hun skjulte dette
ved at hun ofte satt og tegnet i timene og hun hvilte i friminuttene. Ved starten av nytt skoleår var hun redd for
å bli plassert helt foran i klasserommet i frykt for at hun ikke greide å skjule søvnigheten. Hun husker ett tilfelle
da hun sovnet på skolen og en lærer påpekte at dette var respektløst og at hun måtte ta seg sammen. Da hun ble
russ fikk hun kallenavnet «tornerose». Hun følte at hun i alle fall frem til første halvår på ungdomsskolen hadde
god kontroll, og A presiserte at hun med dette ikke mente å ha kontroll på søvntrangen, men kontroll på at hun
kunne skjule den.
Gjennom årene sto hun tidlig opp for å sminke seg, og sov etter dette på sofaen frem til hun dro på skolen. Hun
sov på skolebussen eller i bilen, og hun sov når hun kom hjem for å være mer uthvilt til foreldrene kom hjem
fra jobb. Hjemme ble det forsøkt ulike tiltak med bytte av rom, madrasser, dyner og puter, uten at nattesøvnen
ble bedre.
Hun opplevde i samme tidsperiode anfall som hun setter i sammenheng med katapleksi. Hun husker et tilfelle
da knærne sviktet da hun var ute på handletur sammen med sin mor. Hun husker også at knærne sviktet i forbindelse med en forestilling på skolen i 7. klasse, etter mye latter. Anfall med katapleksi har ikke vært et
stort problem for henne og anfallene kom mer tydelig frem gjennom årene. Hun gikk opp i vekt fra våren 2010,
noe som har vært vanskelig og hun fikk mange kommentarer knyttet til vektoppgang. I samme periode hadde
hun en konflikt med en venninne som førte til avsluttet vennskap, noe som var vanskelig.
A mener søvnplagene hadde vedvart lenge da fastlegen ble oppsøkt i juni 2012. Hjemme hadde både broren og
begge foreldre egne belastninger og hun holdt symptomer tilbake for at familiens belastning ikke skulle bli
større. Det tok derfor tid før lege ble oppsøkt. Hun husker at hun var svært frustrert over situasjonen, men følte
ikke at hun ble hørt hos legen. Etter dette ble ikke symptomer på sykdommen tatt opp med lege før i 2015 eller
2017, noe A forklarer med at de er en familie som hører på legen og de tenkte ikke at det kunne være noe galt.
A mener de fremlagte utviklingssamtalene fra skolen gir et riktig bilde. Hun har alltid vært flink på skolen, hun
har lett for å lære og hun hang med selv med plagene hun hadde. Fraværet som er omtalt skyldes ikke bare
symptomer på narkolepsi, men også andre forhold, blant annet menstruasjonssmerter. Det var imidlertid enkelt
å skylde på hodepine da ingen ville forstå om hun skulle forklare søvnigheten. Katapleksi med svikt i knærne
kunne medføre smerter, men knesmertene som endte opp med en kikkhullsoperasjon i 2013 setter A ikke i
sammenheng med sykdommen. Da hun fikk halsbetennelse med streptokokker i 2016 og 2017 hadde
søvnplagene vedvart lenge og A er klar på at sykdommen ikke kan ses i sammenheng med dette.
Etter at A fikk diagnosen i 2022 og startet med behandling har hun hatt det bedre. Hun kan nå for eksempel
studere uten å sovne på forelesning, være tilstede i samtaler med andre og se en film uten å sovne. Hun må
fortsatt tilrettelegge hverdagen mye etter sykdommen og kan ikke leve helt som andre.
Lagmannsretten går så over til en samlet vurdering av bevisene.
I vurderingen av når symptomene på narkolepsi oppsto, legger lagmannsretten vekt på at A var et barn/ungdom
i den relevante tidsperioden. Barn og ungdom har ikke samme forutsetninger som en voksen når det gjelder
forståelse av endringer i egen tilstand og beskrivelse av slike symptomer som en narkolepsi representerer. Det
er heller ikke unormalt at det barn opplever som skambelagt kan medføre at symptomer forsøkes holdt skjult
ved ulike strategier. Dette er forhold som kan forklare at det kan ta tid før det søkes hjelp i helsevesenet.
Sykdommen er sjelden og kunnskap om sykdommen i primærhelsetjenesten kan variere. Det følger av
sakkyndig Trogstad sin rapport at gjennomsnittlig tid fra sykdomsdebut til diagnosen blir stilt er lang, fra fem
til femten år.
Lagmannsretten legger vekt på A sin kontakt med fastlegen i juni 2012. Til legen formidler A at hun er trett og
slapp, at hun ut over aktivitet med idrett ligger og sover, hun har stadige oppvåkninger, men drømmer ikke og
hun har fravær på skolen. Plagene er tidfestet bakover i tid til de siste måneder, noe som er en angivelse som
kan forstås på flere måter. Lagmannsretten mener tidfestingen må tolkes med forsiktighet med tanke på at A ga
opplysninger som barn, samt at notatet i seg selv er svært knapt i formen.
Slik lagmannsretten oppfattet sakkyndig Eldøens forklaring, har han lagt vesentlig vekt på As opplysning til
legen om at hun ikke drømmer. Ifølge sakkyndig Eldøen er sykdommen preget av REM-søvn «på ville veier»
og vil gi livlige drømmer. I sakkyndig Trogstad sin rapport fremgår det at hypnagoge hallusinasjoner
«forekommer hos halvparten» av de som har narkolepsi. Lagmannsretten legger til grunn at hypnagoge
hallusinasjoner er levende, drømmelignende opplevelser i innsovningsfasen, som er det samme symptomet som
sakkyndig Eldøen viser til. Sakkyndig Knudsen Heier forklarte at ikke alle med narkolepsi opplever slike
livlige drømmer. Det fremgår også i elektronisk håndbok fra mars 2020 at hypnagoge hallusinasjoner og
søvnparalyse ikke alltid forekommer ved narkolepsi. Slik dette samlet sett ble opplyst for lagmannsretten, kan
det ikke legges til grunn at alle pasienter opplever slikt symptom og det kan ikke få avgjørende betydning at A i
2012 ikke opplyste om drømmer.
Lagmannsretten legger videre vekt på skolens observasjoner i 2013, der A observeres trøtt i timene, hun dupper
av, men benekter dette når hun blir konfrontert. Dette støtter opp under As forklaring om at hun forsøkte å
skjule søvnigheten. Nedtegnelsen i skjemaet underbygger at dette er observasjoner over noe tid, og at det ikke
er tale om en enkeltstående observasjon.
Det legges videre vekt på vitne B sin observasjon i 2013. B er As tante og hun og onkelen bor på [sted]. B
møtte A første gang i 2007 og hun var da var en kvikk, sprek og sporty jente. Da de møttes i forbindelse med en
barnedåp sommeren 2011, merket B en endring hos A ved at hun nå var stille og passiv, virket ubekvem, hun
hadde lagt på seg og så fysisk veldig annerledes ut. De møttes igjen i 2013 da A kom på besøk sammen med sin
mormor. B reagerte veldig på As væremåte. Hun virket sløvet og under en samtale da de satt rundt et bord så hun at A satt med smale øyne og hadde vansker med å holde øynene oppe. Ifølge B virket det nesten som hun
«gikk på noe» og hun «zoomet» ut. B ble bekymret og ga uttrykk for at A måtte undersøke stoffskiftet. De
hadde ikke mye kontakt i årene etter dette. Hun møtte A igjen i forbindelse med en konfirmasjon i 2024, og da
så hun en positiv endring ved at A fremsto sosial, pratsom og oppegående.
Oppsummert mener lagmannsretten at As forklaring om det som kan forstås som kjernesymptomer på
narkolepsi fra våren 2010, herunder vedvarende fragmentert nattesøvn, søvnighet på dagtid med episoder med
ufrivillig søvn, støttes av opplysninger hun ga til lege i juni 2012 og observasjoner av skole og tante i 2013. Det
skal nevnes at også sakkyndig Eldøen fant skolens og tantens observasjoner gjort i 2013 interessante for
vurderingen, men opprettholdt allikevel sin konklusjon om en senere sykdomsdebut.
Det skaper noe tvil i vurderingen at det er fravær av opplysninger om symptomer i helsedokumentene i
perioden mellom 2012 og 2017. A oppsøkte lege i 2015 hvor hun tok opp flere helseforhold. Ingen av dem
synes knyttet til sykdommen narkolepsi, med unntak av at hun har nevnt tretthet og slapphet som var i bedring.
Notatet fra fastlegen er så kortfattet om dette at det ikke er mulig å forstå i hvilken kontekst dette er forklart, og
lagmannsretten mener det må utvises forsiktighet i fortolkningen.
Sykdommen er ofte forbundet med overvekt, men lagmannsretten mener dette er et forhold som ikke kan få
avgjørende betydning. Det følger av sakkyndig Trogstad sin rapport at tap av hypokretin påvirker appetitt, og
«medfører ofte vektøkning hos pasienten». Sakkyndig Knudsen Heier forklarte at man ofte kan se rask
vektoppgang hos barn med narkolepsi, men hun uttalte også at man på generelt grunnlag ikke ser overvekt hos
alle som har narkolepsi, rundt halvparten. Slik dette samlet sett ble opplyst, er overvekt en vanlig følge av
sykdommen, men det kan ikke legges til grunn at overvekt oppstår hos alle pasienter.
A har utviklet overvekt, men lagmannsretten mener at journalnotater fra oppfølging hos spesialisthelsetjenesten
for astma i 2007, 2008 og 2009 sannsynliggjør at A har hatt en begynnende vektoppgang før vaksinasjonen,
mulig som følge av pubertetsutvikling. Utviklingen av overvekt har fortsatt og A ble henvist til
fedmepoliklinikken i 2019, hvor det ble beregnet en BMI på 37,6. Det fremgår i poliklinisk notat ved
tverrfaglig fedmepoliklinikk fra oktober 2019 at flere i As familie har overvekt, og lagmannsretten mener at en
viss genetisk disposisjon ikke kan utelukkes. I ettertid er det vanskelig å vurdere sikkert hva As vektoppgang
skyldes. Da overvekt ikke rammer alle pasienter med narkolepsi er dette uansett ikke et forhold som får
avgjørende betydning.
Sakkyndig Eldøen har lagt vekt på at As symptomer på narkolepsi synes å ha oppstått over tid, og at det
underbygger en narkolepsi av ukjent årsak. Sakkyndig Trogstad redegjorde for egne studier som underbygger at
man oftest ser en rask og dramatisk utvikling av symptomer ved vaksineuløst sykdom hos barn. På direkte
spørsmål kunne hun allikevel ikke konkludere sikkert med at forløpene ved en vaksineutløst sykdom vil arte
seg svært ulikt fra sykdom med ukjent årsak. Sakkyndig Knudsen Heier forklarte at det ikke er forskning som
gir holdepunkter for at symptomforløpene vil være ulike.
Vurderingen av tidspunktet for når symptomene oppstod for A foretas nå lang tid etter symptomdebut. As egen
forklaring understøtter en rask symptomutvikling, mens det er helseopplysninger, særlig at det er perioder med
fravær av opplysninger, som kan trekke i motsatt retning. Ettersom forklaringene til både sakkyndig Trogstad
og sakkyndig Knudsen Heier underbygger at symptomutviklingen ikke nødvendigvis er ulik ved vaksineutløst
sykdom og sykdom av ukjent årsak, er det vanskelig å tillegge dette forholdet avgjørende betydning.
Alle opplysninger sett i sammenheng, hvor det er forklart om symptomer og gjort observasjoner som sterkt
støtter kjernesymptomer på narkolepsi flere år forut for konsultasjonen hos fastlege i 2015 og halsbetennelse
med streptokokker i 2016 og 2017, mener lagmannsretten at det er mer sannsynlig at symptomer på
sykdommen forelå våren 2010, enn at de ikke gjorde det. Forklaringen fra As mor, C, om endringer hun så hos
datteren fra 2010, fravær fra skole grunnet helseproblemer og noe fallende prestasjoner på skolen, støtter også
opp om As forklaring, selv om dette er momenter som alene ikke får avgjørende betydning.
Slik A forklarer styrken av kjernesymptomer som fragmentert nattesøvn, søvntrang på dagtid og episoder med
ufrivillig søvn, og at de er vedvarende, gjør det vanskelig å sette dem i sammenheng med mer vanlig tretthet og
søvnighet som mange tidvis kan oppleve. Det er også vanskelig å se slike vedvarende symptomer som knyttet
til pubertet alene eller at de er situasjonsutløste grunnet sosiale forhold. At det tar tid før lege oppsøkes og at
det kan være perioder med fravær av rapporterte symptomer må som nevnt vurderes i sammenheng med A var
barn og ungdom i denne tidsperioden. Generelt har mennesker ulik utholdenhet med plager og ulike terskler for
å søke hjelp, noe som også underbygges av en generell forsinket diagnostikk fra fem til femten år.
Til forskjell fra sakkyndig Eldøen, og tingretten, legger lagmannsretten større vekt på As egen forklaring om
vedvarende symptomer fra 2010 og frem til diagnostiseringen. Lagmannsretten mener det i dette tilfellet er
riktig å legge vekt på As forklaring, sett i sammenheng med andre tidsnære opplysninger. Forklaringen står
ikke i motstrid til andre tidsnære opplysninger, men gir utfyllende opplysninger. Heller ikke utfylling av
Epworth søvnighetsskala i 2017 og 2018 mener lagmannsretten kan få betydning. Besvarelsene er gitt score på
henholdsvis 10 og 8 poeng, noe som ligger under det som kan forventes ved narkolepsi. Besvarelsen er
subjektiv og A har forklart at hun underrapporterte da hun var redd for å miste førerkortet. Også dagsformen
kunne ha betydning for besvarelsen. Det bemerkes også at dette er skjemaer som er besvart på et tidspunkt da
det synes å være enighet om at sykdommen har debutert.
Lagmannsretten mener videre at As forklaring fremstår troverdig og har en detaljeringsgrad man kan forvente
om forhold som ligger tilbake i tid. Også sakkyndig Eldøen har vurdert As forklaring slik: «Hun forteller en
oversiktlig og troverdig historie hvordan hun har opplevd sine plager gjennom barn og ungdomsårene». A
knytter opplevelse av symptomer til enkelthendelser. Disse kan hun blant annet knytte til klassetrinn på skolen
og tidfeste med bakgrunn i det.
Det er heller ikke påvist noen endring i hennes forklaring gitt til forvaltningen, til de sakkyndige og for
domstolen. Det er heller ikke holdepunkter for at A i tiden fra 2017, da symptomene ble mer tydelig
kommunisert i helsedokumenter, har angitt at plagene har oppstått nylig. Kravet om erstatning ble fremsatt etter
at hun fikk diagnosen i 2022. Ifølge A ble hun først kjent med tidsvinduet på to år etter at hun hadde inngitt
erstatningskravet. Alle opplysninger sett i sammenheng gir ikke grunn til å tro at As forklaring i dag er tilpasset
tidsvinduet på to år. Det legges også til at mor til A, C, forklarte at hun aldri har hørt om sykdommen før A fikk
diagnosen.
Lagmannsretten konkluderer med at det er mest sannsynlig at A hadde symptomer på narkolepsi type 1 med
katapleksi fra våren 2010. Dette innebærer at staten ikke har sannsynliggjort annen årsak til sykdommen og
staten er erstatningsansvarlig for As skade.
Det er etter dette ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på partenes uenighet knyttet til
beviskravet i pasientskadeloven § 3 andre ledd.
Anken har etter dette ført frem.
Sakskostnader
Med bakgrunn i lagmannsrettens resultat har A som utgangspunkt krav på full erstatning for sine sakskostnader,
jf. tvisteloven § 20-1 og § 20-2. Lagmannsretten kan ikke se at det er tungtveiende grunner for å frita staten helt
eller delvis for ansvar, jf. § 20-2 tredje ledd.
Advokat Boehlke har på vegne av A fremsatt et samlet krav på 525 682 kroner. Kravet består av 338 00 kroner
i salær for 85 timer arbeid, inkludert merverdiavgift, ankegebyr på 36 315 kroner, reise og opphold for
prosessfullmektig med 8 267 kroner og 143 100 kroner i kostnader knyttet til sakkyndig vitne.
Lagmannsretten mener at salærkravet og kravet knyttet til reise- og oppholdsutgiftene har vært rimelige og
nødvendige. Kravet knyttet til sakkyndig vitne vurderes å ligge utenfor det som har vært rimelig og nødvendig.
Sakkyndig vitnes rapport og forklaring har på noen punkter hatt betydning for lagmannsrettens vurdering.
Erklæringen er imidlertid for bredt anlagt med tanke på tvistens sentrale spørsmål, herunder når symptomene på
As narkolepsi oppstod, og lagmannsretten finner det riktig at kostnaden settes lavere, jf. tvisteloven § 20-5
første ledd. Etter en skjønnsmessig vurdering fastsettes nødvendige og rimelige kostnader til sakkyndig vitne til
om lag 70 timer arbeid, slik at kostnaden utgjør 92 000 kroner.
Sakskostnadene for lagmannsretten fastsettes samlet til 474 582 kroner
Lagmannsretten legger sitt resultat til grunn i vurderingen av kostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9
første ledd. A har som utgangspunkt krav på full erstatning for sine sakskostnader. Det foreligger ikke
tungtveiende grunner for å frita staten helt eller delvis for ansvar.
A sitt krav for tingretten er samlet på 306 329 kroner. Salærkravet, inkludert merverdiavgift utgjør 290 500
kroner, det er krevd dekning av reiseutgifter på 5 613 kroner og rettsgebyr på 10 216 kroner.
Kostnadene er rimelig og nødvendig, og fastsettes i tråd med kravet.
Dommen er ikke avsagt innen lovens frist. Grunnen er sykefravær hos ankeforhandlingsdommerne.
Dommen er enstemmig.
DOMSSLUTNING
- Staten v/ Pasientskadenemnda er erstatningsansvarlig for As narkolepsi og økonomisk tap som følge av
sykdommen. - Staten v/ Pasientskadenemnda dømmes til å betale A 474 582 –
firehundreogsyttifiretusenfemhundreogåttito – kroner i sakskostnader for lagmannsretten innen 2 – to –
uker etter forkynnelse av dommen. - Staten v/ Pasientskadenemnda dømmes til å betale A 306 329 – trehundreogsekstusentrehundreogtjueni –
kroner i sakskostnader for tingretten innen 2 – to – uker etter forkynnelse av dommen.
