28. mai 2024

15 ganger mer lyd for å våkne

Pasienter med forsinket søvnfasesyndrom trenger rundt 15 ganger sterkere lyd enn gjennomsnittet for å våkne. – Oppvåkningsterskelen for en pasient med forsinket søvnfasesyndrom, var 85, 2 desibel, sier Brandy Solheim.

Tekst og foto: Georg Mathisen

Portrettbilde av Solheim.
Brandy Solheim forsker på hvor vanskelig det er å stå opp om morgenen for ungdommer med forsinket søvnfasesyndrom.

Brandy Solheim tar alle mulige forbehold: Variasjonen er stor, og hun har undersøkt ganske få pasienter. Men blant dem hun har undersøkt, viser det seg at det skal mye mer til for å vekke en pasient med forsinket søvnfasesyndrom om morgenen.

85 desibel

– Oppvåkningsterskelen for en pasient med forsinket søvnfasesyndrom, var 85,2 desibel. I kontrollgruppen var det 74,2 desibel, forteller hun.

Det er omtrent som lyden av en oppvaskmaskin, mens 85 dB er grensen for når du må bruke hørselvern om det er så mye bråk på arbeidsplassen – det tilsvarer lyden fra et slagbor i naborommet. For å teste, brukte hun en alarm som begynte på 72 dB, og økte med to og to desibel helt til den ble stoppet.

Solheim går ikke god for sammenligningen med et slagbor, men forteller om et tilfelle der en renholder kom inn i gangen med en poleringsmaskin, og pasienten på rommet ved siden av, ikke reagerte på lyden.

Reagerer tregere

Brandy Solheim arbeider med doktorgraden sin ved Institutt for nevromedisin på NTNU i Trondheim. Hun forsker på vanskelig oppvåkning om morgenen hos pasienter med forsinket søvnfasesyndrom. Målet er å finne hvor terskelen går for å vekke disse pasientene, og om den vanskelige oppvåkningen henger sammen med den dypeste søvnen.

– Vi ser også at disse pasientene har reduserte kognitive funksjoner når de våkner tidlig. Pasientene blir tregere til å reagere om morgenen, mens kontrollgruppen faktisk reagerer raskere om morgenen enn om ettermiddagen, sier Solheim.

Hjelp til å stå opp

Hun konstaterer at det hun ser, er det samme som pasientene selv rapporterer når de kommer til legen.

– Dette har ikke noe med lathet å gjøre. Det krever faktisk så store anstrengelser å komme seg opp om morgenen, sier hun, og har et helt praktisk råd å komme med:

– Pasienter kan være avhengige av å ha hjelp til å stå opp tidlig om morgenen. Foreldre eller partnere. Dette kan det være greit å legge mer vekt på. Du kommer ikke langt hvis du ikke kommer det ut av sengen, sier Brandy Solheim. «Der ser du at det er enkelte elever som du fysisk må stå og riste i for å oppnå kontakt. I de fleste sammenhenger har vi samtaler med elever, etter intens banking på døren.»

Husker ikke vekking

Hun får støtte av Ruth Velsvik. Velsvik har bakgrunn som rådgiver og psykologilærer på folkehøgskole. Der blir det noen ganger avtalt at elevene skal vekkes, eller elevrommet besøkes hvis det er mistanke om alvorlig sykdom.

– Der ser du at det er enkelte elever som du fysisk må stå og riste i for å oppnå kontakt. I de fleste sammenhenger har vi samtaler med elever, etter intens banking på døren. Når du snakker med dem etterpå, skjer det at de ikke husker at du har vært inne i rommet; de har fremstått nærmest komatøse, fastslår Velsvik.

Nå studerer hun ved Høgskolen i Bergen, og arbeider med å lage et undervisningsopplegg om søvn og søvnhygiene for ungdommer og unge voksne. Målet er blant annet å minske det hun omtaler som «sosialt jetlag».

– Tenåringer er vant til at folk kommer med pekefingeren, men jeg har veldig lyst til at ungdommen skal få økt kunnskap og utvikle motivasjonen og mestringstroen selv, sier Ruth Velsvik.

(Publisert 24/08/22 Utg. 2 2015 https://online.flippingbook.com/view/517001349/6/)