3. juli 2024

– Det er ikke så ille å være meg, faktisk!

Geir Raastad, (42), fylkeskontakt i Vestfold og leder av valgkomiteen, har slitt med helseutfordringer i alle år. – Nå synes jeg ikke det er så ille å være meg selv, faktisk! Jeg begynner å trives i egen kropp. – Jeg har Tourettes syndrom som er den rareste sykdom du kan tenke deg. Å riste og skake hele tide?

Tekst og foto: Ellen Marie Arefjord

Raastad som spiller ukulele.
Geir Raastad, Søvnforeningens fylkeskontakt i Vestfold, synes livet er helt ok, til tross for store helseutfordringer. Han spiller ukulele og piano. På voksenopplæringa får han timer i piano, ukulele og musikkhistorie én gang i uka.

En blid kar venter på Somnus bak en åpen dør i Sandefjord.Geir ser positivt på fremtiden. Han fyller uken med aktiviteter og gjør mye. Sandefjordmannen har svart belte 1. Dan i Nanbudo, spiller ukulele og piano, skriver dikt på egen nettside og har våtkort for kajakk. Verten viser oss inn til sin bolig på 31 kvadratmeter. Men nå orker han ikke å bo så trangt mer, og har flyttet til 46 kvadrat. Det passer mye bedre for en mann på 42 år.

– Best av alt, det nye stedet ligger i første etasje. Da behøver jeg ikke tenke på at jeg plager naboer under meg hvis jeg trykker på pedalen og spiller piano midt på natta – med høretelefoner på, selvfølgelig. Større plass, og innglasset veranda, vil også gjøre det lettere for meg å tusle oppe når jeg ikke får sove. Det skal bli herlig!

Raastad som spiller piano.
Geir Raastad merket seg noe pianolæreren sa til ham: Ticsene er nesten borte når jeg spiller!

Snur døgnet

Geir Raastad lider av forskjøvet søvnfasesyndrom, som gjør at han snur døgnet. Først i firetiden på ettermiddagen er han operativ. Upraktisk, men sånn er det.

– Jeg slet med dype depresjoner da jeg var 16-17 år. Om det kom av søvnproblemer eller omvendt strides de lærde om. I dag har han langt på vei forsonet seg med at livet hans ble slik – selv om diagnosene har tatt fra ham utdannelse, jobb og egen familie.

– Det er ikke så lett å finne en kjæreste, sier han, men legger til at han ikke «helt har gitt opp den greia».

Leser bøker hver dag

Geir Raastad er flink til å fylle dagene med hyggelige hendelser. I stedet for å synke ned i maktesløshet og fortvilelse over sin skjebne, er han et godt eksempel på en som har tatt tak i de mulighetene som tross alt finnes.

– Jeg har 650 bøker, og leser minst en halv time hver dag. Da føler jeg at jeg lever livene til persongalleriet i bøkene. Bøkene fyller hele langveggen i stua og bokhyller i den lille gangen. Stua viser ellers hva Geir bruker tiden sin på. Som medlem av Gokstad kystlag, modellbåtklubben, har han laget en flott fullrigger, den troner i bokhylla. På veggen henger tre små strengeinstrumenter.

Synger som en full kråke

– Hvordan kom du borti ukulele?

– En venninne spilte ukulele på en fest, til de andres irritasjon, men til min store fryd. Jeg likte den muntre klangen – og har vært medlem av Vestfold Ukuleleklubb. Jeg øver minst 45 minutter hver dag, både på ukulele og piano. Er noe slappere i ferien, men så spiller jeg meg opp igjen.

I ett års tid har han også gått på voksenopplæringa, Vestfold fylkeskommunes kveldsundervisning. Her får han timer i piano, ukulele og musikkhistorie én gang i uka, og håper å få plass på samme tilbud fremover. For han storkoser seg med å spille på instrumentene sine. Uten å synge til.

– Jeg synger som en full kråke, ler han, og fortsetter: – Du blir tutet ørene fulle av at du er umusikalsk hvis du ikke kan synge. Det er to forskjellige ting, det. Selv om du ikke har sangstemme kan du ha gehør, og greie å spille selv om du bare bruker hendene og ikke stemmen. Tics og «stygge ord» Tidlig i intervjuet begrunner Geir hodebevegelsene som stadig kommer:

– Jeg har Tourettes syndrom som er den rareste sykdom du kan tenke deg.

Ble mobbet

Å riste og skake hele tida? Det er veldig plagsomt, og jeg ble mye mobbet for det oppigjennom. Folk skjønner jo ikke hva disse ticsene er for noe! Verst var det i ungdomstiden:

– Du vet, å være på byen når du får tics, som gjør at du plutselig står der med trutmunn før du har fått sagt ett ord, da tror folk at du er den ekle typen. Du får ikke en second chance av damene da, vet du! Eller når ticsene setter seg i midtre finger. Det tar seg jo ikke ut når den strekker seg opp alene og det ser ut som om du viser finger’n. For å avlede pleier jeg bare å fortsette med at jeg liksom lar hånden stryke meg over håret. Sånne triks har jeg lært meg. At «stygge» ord renner ut av ham var verre før, da gikk det mye i bannord og kjønnsord. Det har heldigvis dempet seg med alt det obscøne han kunne få seg til å si.

– Jeg er godt medisinert, og føler at mye har sluppet taket. Det er lettere å gå på by’n med kameratene nå enn før. Og jeg er glad i å danse – selv om jeg helst ender som solodanser. Har også gått på salsakurs. Det var kjempegøy!

Er «mellom to jobber»

Med både Tourettes syndrom og forskjøvet søvnfasesyndrom ble det problematisk for Geir å være i arbeidslivet. En periode jobbet han på kveldstid hos et Sandefjordsfirma. Det syntes han var fint, for da kunne han snakke om arbeidsstedet når han traff andre. Slik følte han at han hang med, han også.

Men arbeidet ble for tungt, fordi sykdommene gir redusert styrke og utholdenhet. Han blir fort sliten. I sum ga tilstanden for lite krefter til å løfte og pakke varer, som han drev med på et lager. Medisinen gjør ham også kvalm og utilpass til tider. En periode svarte han at han var «mellom to jobber» hvis noen spurte hva han drev med. Nå svarer han heller ærlig at han er han er uførtrygdet. Sånn er det bare.

Raastad som ser på TV.
Geir Raastad, Søvnforeningens fylkeskontakt i Vestfold, synes livet er helt ok, til tross for store helseutfordringer.

Musikk og poesi

Det han oftest holder på med er musikk og poesi. Geir både spiller etter andres noter, og komponerer melodier med tekst til – uten at han synger selv. Alt er klart for fremførelse sammen med flere musikere.

– Hva er drømmen din for å få publikum til egen musikk?

– Å kunne underholde på fergen Sandefjord – Strømstad, eller på puber i byen, det hadde vært noe, stråler Geir, og spiller med glede sin egen sanghyllest til Sandefjord for Somnus.

Egen nettside med dikt

Geir merket seg noe pianolæreren sa til ham: – Ticsene er nesten borte når jeg spiller! Men ticsene er ellers stadig der, og de slo også ut når han kjørte bil.

– Jeg har hatt lappen i 10-12 år, men fordi bivirkningene av Tourette-medisinen går ut over den kognitive hjernevirksomheten, ga jeg det fra meg. Men han er glad, tross alt, for at han har TTkort og kan ta seg rundt. Og i en småby som Sandefjord er ikke avstandene så lange. Han bruker beina når han skal til sentrum.

– Fortell om diktene dine!

– Jo, det har jeg holdt på med i årevis. Har til og med egen nettside hvor diktene mine er lagt ut. Jeg liker særlig godt å skrive dikt med enderim. Både glade og triste, fylt av all verdens jeg kommer på. Å dikte er terapi for meg, skal jeg si deg. Han har også en diktafon ved senga, og skynder seg å lese inn hvis han kommer på noe lurt.

– Hodet jobber dag og natt! ler han. – Og folk kan også svare meg på nettsiden. Mellom oss, jeg hadde håpet på mer kontakt med leserne mine, sier Geir om siden som heter www.poetiskeperler.com. Siden har hatt mer enn 46.000 klikk.

Også long sleeping syndrome?

I Foreningen for Søvnsykdommer er Geir godt kjent. Han er kontaktperson i Vestfold fylke og ble ny leder av valgkomiteen på siste årsmøte. Han har også stått på stand for Norsk Tourette Forening i sitt hjemfylke. For åtte års tid siden var han i morens hjemfylke, Nordland.

– Mor er fra Sandnessjøen, og en sommer gikk jeg på tre av toppene på De syv søstre, som fjellkjeden heter der. Sånt klarer jeg ikke lenger, jeg har lagt på meg 25 kilo som bivirkning av Tourettes. Dumt å drasse på, men jeg er ikke flau for å gå på stranda. Geir har en tvillingbror og en søster. Han mistet faren for 17 år siden, og er ikke i tvil om at faren hadde noen av Geirs problemer:

– Jeg husker far sov middagshvil, med skikkelig snorking. Nå dør han, tenkte jeg, da han sluttet å puste – før han kom tilbake igjen med et drønn. Akkurat den varianten har ikke Geir, men han kjenner seg godt igjen i farens snufsing og blunking, og i tvangshandlinger og rituelle ting. Som å sjekke «tusen ganger» at utgangsdøra virkelig var låst.

Geir føler heldigvis at han har vokst av seg mye av dette. Han er ikke fremmed for at han også har long sleeper syndrome, men dette er ikke utredet. Og som for så mange andre med søvnproblemer er nevrolog Per Egil Hesla hans «trollmann».

Utmerker seg i kampsport

Daglige helseutfordringer har ikke hindret Geir Raastad i å bli kjent innen kampsport. Han trener to ganger i uka, og durer i vei med navn på alle stilartene han driver med, og hvilke belter han har.

– Jeg har svart belte 1. Dan i Nanbudo, startet med Wing Chung Kung Fu i våres, så der er det foreløpig ikke belte. Og jeg trener Thaiboksing. Jeg har brunt belte i Shotokan karate, 1. merke i Krav Maga, Gult belte i Judo og jeg har trent Brazilian Jiu Jitsu, sier han.

Kajakk

Som om ikke det er nok: Geir har også våtkort i kajakkpadling, og har tidligere seilt tvers over Sandefjords fjorden og tilbake på seilbrett. – Å få belter i kampsport betyr utrolig mye for meg, stråler han, før vi flytter oss ut i gangen for å se på herligheten. I garderobeskapet henger bånd i gult, rødt, svart og brunt, tetti-tett.

– De kule guttene i Sandefjord spilte håndball og fotball. Jeg havnet aldri der. Kampsport er tingen for meg. All gleden han opplever med å få stadig nye farger på kampsportbeltene koker ned til ett ord: selvtillit. De siste årene har han jobbet systematisk med nettopp å bli trygg på seg selv.

– Selvtillit er ikke noe man har, men noe man får gjennom suksess og positive opplevelser. Jeg vil si at dette kan læres, eller opparbeides. Da jeg oppdaget det, ble det et skifte i livet mitt. Alt håp var ikke ute.

Raastad står foran skapet sitt.
– Jeg har svart belte 1. Dan i Nanbudo, startet med Wing Chung Kung Fu i våres, så der er det foreløpig ikke belte. Og jeg trener Thaiboksing. Jeg har brunt belte i Shotokan karate, merke i Krav Maga, Gult belte i Judo og jeg har trent Brazilian Jiu Jitsu, forteller Geir Raastad og understreker at det dreier seg om mestring.

Beltene er selve målet

Geir Raastad bobler over når han snakker om dette temaet:

– Mestringsfølelse skaper selvtillit, derfor er det så viktig for meg å få til ting. Å få nye belter i kampsport, viser at jeg er god for noe. Uten mulighet til å oppnå belter hadde jeg ikke giddet og trent! Beltene er målet, og for hvert belte får jeg en ny dose selvtillit. Jeg har alltid bestått de gangene jeg har gradert meg oppover, så jeg er stolt over å kunne si at jeg er en gjennomfører. Tidligere hadde jeg det med å gi opp. Så tok jeg tak i det. Nå synes jeg ikke det er så ille å være meg, faktisk! Jeg begynner å trives i egen kropp. Og jeg ser positivt på fremtiden. Ja, jeg fyller uken og gjør mye. Jeg vil ikke sitte stille selv om jeg er uføretrygdet. Jeg vil være i gang!

For mye av det gode

Han er så smart,
at han ikke vet,
hva han skal bruke
all kunnskapen til.

En politiker

Han er en politiker, lyver og bedrar.
Snakker rundt grøten, gir uklare svar.

Han lover ditt og datt, om det ene og det andre
Han er politiker. Slenger dritt om alle andre.

Det er valgkamp. Han sanker stemmer til sitt parti.
Han er politiker, med en dame på si.

Han sier han vil gjøre en veldig god jobb.
Sannheter er at han er en diger snobb.

Det er valgkamp. Han sanker stemmer til sitt parti.
Han er politiker med en dame på si.

(Publisert 19/08/22 Utg. 4 2015 https://online.flippingbook.com/view/517926666/16/)